Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Pleier det å gå galt? Ja, det gjør det. Vil du ha råd av en erfaren person? Ja, det vil du.
Du har aldri følt deg så lurt som den gangen du kjøpte 8 par lekre nye sko på ferie i utlandet. Du endte opp med å kaste 2 par, fant ut at 5 av parene var ubehagelige å bruke og at de 3 siste parene var av så dårlig kvalitet at stiletthelene brakk når den sexy bussjåføren kastet et blikk på deg.
Jeg (altså meg: Liv) skal her fortelle deg en ulykkelig historie om kjøp av sko på ferie. Min ulykkelige historie.
Alt startet den dagen min mor fortalte meg at vi skulle dra til Spania. Deilige, varme Spania med alle sine små billige jalla-butikker der betjeningen kanskje kan prate et par ord Urdisk. Hvis du er heldig.
Jeg ankom det store utland med forhåpninger om noen lykkelige uker på handlefronten. Jeg fikk rett. Men ikke når det gjaldt sko. Noe av det første jeg gjorde når vi kom, var å starte min jakt på de riktige strandskoene. De måtte leve opp til mitt skyhøye fjell av krav. De måtte nemlig være
- Billige,
- Stygge nok til at ingen ville finne på å stjele dem,
- Ikke falle av hvis jeg skulle finne på å løpe noen skritt.
- Passelig behagelige.
Dette viste seg å være en nesten umulig kombinasjon. Spesielt de 2 siste kravene var svært vanskelige å tilfredsstille. Jeg lette høyt og lavt. Lot ingen små drittbutikker forbli ubesøkt. Ikke engang jalla-mennene som snakket jalla-språk var i stand til å stanse meg.
Jeg prøvde sikkert 174,3 par sko i løpet av min nesten endeløse jakt. Du leste riktig. Jakten ble virkelig nesten endeløs. Jeg fant frelsen i et par sko som tilsynelatende virket ganske uskyldige. De smilte og vinket til meg borte fra hyllen sin. Det var da jeg forsto at jeg hadde funnet mitt mål.
Jeg kjøpte skoene. Uten å prøve dem. Når jeg åpnet opp plastemballasjen oset det ut en deilig duft av giftig plast og skumgummi. Jeg smilte fornøyd for meg selv og tok de på.
Jeg fant fort ut at dette virkelig var det paret jeg hadde lett etter. I løpet av de neste 4 timene fikk jeg nemlig erfare både snubling, en brukket tånegl og finfin avfarging fra skoene til undersiden av fotsålene mine. Jeg konkluderte fort med at skoene garantert var laget av ubetalte barnearbeidere i et lite ukjent land der ingen vil oppholde seg. I tillegg var de nok laget av et spesielt forurensende materiale med så mange miljøgifter at statens forurensingstilsyn antakelig ville ofret buksene for å kunne slå kloa i mannen bak det hele.
Jeg har fortsatt skoene i en pose et sted. De kan ligge der og minne meg om hvor fantastisk mye man kan sette pris på et enkelt par sko. Det vil nok ta sin tid før jeg har hjerte til å kaste dem.
